I barn-voksen relasjoner er det alltid de voksne som har ansvaret for stemningen i hjemmet og hvordan den utvikler seg.
Det kan være krevende å være foreldre når 3-åringen legger seg ned på gulvet i butikken og hylgråter, eller når 13-åringen ikke kommer hjem fra fest til avtalt tid. Når det koker kan det være fristende å legge ansvaret over på barna og si at det er de som må skjerpe seg eller oppføre seg annerledes.
Som voksne har vi ansvaret for stemningen, og de unge trenger at vi tåler dem som de er. Vær raus og sett tydelige grenser, da vet barn og ungdom hvor de har deg. Trenger du støtte og veiledning i foreldrerollen er det fint å be om det, ikke flaut.
Vi er rollemodeller for barna våre
Vi påvirker hverandre i relasjonen og barna lærer av oss. Vi er rollemodeller og forbilder for barna og ungdommene våre. Det er vi som lærer dem å regulere følelsene sine, og da er det viktig at vi klarer å holde vårt eget affektnivå nede. Som voksne kan vi påvirke følelsene våre med tankekraft, det kan ikke barna.
Kanskje situasjonen trigger følelser i deg som ikke er bearbeidet og gjør at du tenner raskere enn ellers.
Hvordan ble du møtt i tilsvarende situasjoner da du var ung? Kunne dine foreldre romme følelsene dine, eller lærte du tidlig at du måtte «ta deg sammen» for å ikke få kjeft, eller at det ikke var greit å gråte?
Ofte ligger følelsene i oss uten at vi er klar over dem og da handler vi automatisk og gjør det vi pleier å gjøre. Ved å bli klar over hva som skjer med deg, kan du velge å handle annerledes og det kan bli lettere å regulere seg.
Be om veiledning og støtte
Noen får barn de opplever at «er mye», og sier de ikke vet hvordan de skal møte dem. Da er det fint å oppsøke veiledning for å få støtte til å være der for barna på en god måte. Kanskje er det behov for å bearbeide egne opplevelser for å ikke bli så opprørt i møte med barna eller tenåringene. Det er menneskelig å bli sint innimellom, men å bli så forbanna at barna blir redde er vondt for både små og store. Er du en som slår neven i bordet eller trekker du deg unna når det blir for mye for deg?
Jeg opplever at barn kan ha stor glede av å gå i terapi, men ikke for å passe bedre inn i familien, det ansvaret må de voksne ta. Så jeg synes det er tøft å se når barn og unge får skylden for at det ikke fungerer som foreldrene vil hjemme. Da foreslår jeg at familien kommer i terapi sammen for å utforske hva som skjer i relasjonen, eller at foreldrene kommer til veiledning eller samtaler for å få støtte i foreldrerollen.
Å be om hjelp viser at du bryr deg
Jeg tenker det kan kreve mot å be om hjelp for å kunne være den beste utgaven av seg selv sammen med barna og ungdommene, men min erfaring er at det er verdt det.
Bare ta kontakt hvis du lurer på noe.
Comments